I've got ants in my pants.
I got ants in my pants and I want to dance (James Brown 1971)
But nobody wants to dance in these images. And amen to that.
They remind me more of Mac Miller (1992-2018)
I've got Nikes on my feet
Nikes on my feet makes my cypher complete.
He stole those lines from Nas. But it's still Mac Miller that comes to my mind. Because nobody shows teenage melancholy and vulnerability as he does. I think about those lines because Vanessa Baird has a pair of white Nikes with a red swoosh on them. And because she just tried to sell me a pair of Air Force Ones. Brand New. Limited Edition. Her youngest son spent a lot of money on them but they were too small for him.
I'm thinking about Asaad's love song to a friend who passed away.
I've got my head to the sky
Feet on the ground
Fingers to the judge if the money don't move
He stole those lines from Lil Wayne. But it's still Asaad that comes to my mind. Because nobody is as cocky and vulnerable as him.
I think about those lines because there is an I in these images. An I more present than anything that I have seen of her so far.
And I with ants in her pants. Ants in her ass. An I who does not want to dance. An I who has entered these images with surgical precision.
Of course, art is personal. Of course, art transgresses all boundaries of intimacy. If it doesn't feel to close, then it is not important. They have always been there, all of them. The mother, the daughter, the flood of history that threatens to engulf us. But the boys are new. I haven't seen them in there before.
The I has always been there as a character, as a displaced subject, as one of the many girls and women populating her canvases. As all of them at once. Or as SpongeBob Squarepants for that matter, when he shows up. But most importantly, the I has been the energy with which these pictures have been drawn or painted, that splashes from the walls and make the pictures happenings as much as motives, you feel the power from them as much as you see them. Now, the Ihas moved into the images. It is trapped in there, and it can't get out. No wonder she's got ants in her pants.
What do all those eyes mean? Is it the mother's surveillance of her children? Is it a glance of love? Is it an obscene gaze on a young unfinished body? Adolescence is the only phase of life that you always know will always soon come to an end, thus soaked in vulnerability and sorrow. Being young so fun I don't ever wanna age. Haven't come down in the last five days, Mac Miller wrote in 2010. He died this fall at 26.
But those eyes, don't they really look in the wrong direction? Don't they look out of the pictures and not into them. Do they try to get out? Get away? Get lost? Get fucked up? I wonder whether those eyes are the actual ants, the ants in the pants, ants that swarm together and crawl across the images, crawl across the bodies, crawl across history until someone slams down a sheet of glass and sticks them there forever. Splat! Or perhaps the ants in the pants are the actual perforation of the images, perforation of the real in them, the perforation of that which transcends you with something that you've made, the perforation of reality with art. Performative and perforated. If I needed to say something snappy.
Vanessa Baird stole some of these images from Rubens. Stole some quotes and made them her own. Stripped them of their 400 years of history. On the portrait that Rubens painted of his daughter Clara Serena before she died at age 12, she has attached her own eyes and her own mouth. Another image is a photo of the artist posing with her hands on her hips and with Clara Serena's eyes fastened on top of her own. Wide open. The eternal daughter. The dead child looking back at you from 400 years of history, attached to the body of an artist.
And I won't budge won't budge
No I won't budge no
(Asaad, Francisco, 2012)
Jon Refsdal Moe, November 2018
--
I've got ants in my pants.
I got ants in my pants and I want to dance (James Brown 1971)
Men det er ingen som vil danse i disse bildene. Og bra er det.
Jeg tenker mer på Mac Miller (1992-2018)
I've got Nikes on my feet
Nikes on my feet makes my cypher complete.
Han har stjålet de linjene av Nas. Men det er Mac Miller jeg tenker på. Fordi ingen oppviser tenårenes melankoli og sårbarhet som ham.
Jeg tenker på det fordi Vanessa Baird har et par hvite Nikes med rød swoosh.Og fordi hun nettopp prøvde å selge meg et par Air Force Ones. Helt nye. Limited Edition. Sønnen hennes brukte masse penger på dem, men de var for små til ham.
Jeg tenker på Asaads kjærlighetssang til en død venn.
I've got my head to the sky
Feet on the ground
Fingers to the judge if the money don't move
Han har stjålet de linjene av Lil Wayne. Men det er Asaad jeg tenker på. Fordi ingen er så cocky og så sårbar som ham.
Jeg tenker på det fordi det er et jegi disse bildene. Et jeg som er mer tydelig enn noe jeg har sett av henne tidligere.
Et jeg som har maur i buksa. Maur i rompa. Og som på ingen måte skal opp og danse, men som heller rykker inn i disse bildene med kirurgisk presisjon.
Selvfølgelig er kunst personlig. Selvfølgelig flyter kunst utover alle intimitetsgrenser. Om det ikke føles altfor nært er det heller ikke viktig. De har alltid vært der alle sammen. Moren, datteren, flommen av historie som truer med å sluke oss. Men guttene er nye. De har jeg ikke sett der inne før.
Jeget har alltid vært der som en karakter, et deplassert subjekt, som et av de mange kvinnemotivene som befolker lerretene hennes. Eller som er dem alle sammen. Eller som er Svampebob for den saks skyld, når han dukker opp. Men først og fremst har jeget alltid ligget i energien bildene er tegnet eller malt med, som spruter ut av veggene og gjør bildene til hendelser like mye som motiver, man kjenner kraften av dem like mye som man ser på dem. Nå har jeget rykket inn i bildene. Det er fanget der inne og slipper ikke ut. Ikke rart at jeget har maur i rompa.
Hva betyr alle disse øynene? Er det morens overvåkende blikk på barna sine? Er det et kjærlig blikk? Eller er det et obskønt blikk på de unge og uferdige kroppene? Tenårene er den eneste livsfasen vil alltid vet at snart vil være slutt, og som derfor er så innsauset i sårbarhet og sorg. Being young so fun I don't ever wanna age. Haven't come down in the last five days, skrev Mac Miller i 2010. I høst døde han, 26 år gammel.
Men ser ikke de øynene egentlig gal vei? Ser de ikke ut av bildene og ikke inn i dem? Prøver de å slippe ut? Slippe unna? Pelle seg av gårde? Finne på noe gøy? Jeg lurer på om det er de øynene egentlig er maurene i buksa, maur som klumper seg sammen og krabber over bildene, over kroppene, over kunsthistorien, inntil noen smeller på en glassplate dem og skviser dem fast for alltid. Splætt. Eller kanskje maurene i buksa er selve perforeringen av bildene, perforeringen av det reelle i dem, perforeringen av det som overskrider deg med noe du har laget selv, perforeringen av virkeligheten med kunst. Performativt og perforert. Om jeg først skulle finne på noe snappy.
Vanessa Baird har stjålet noen av disse bildene av Rubens. Stjålet et sitat og gjort det til sitt eget. Kledd av det historien som har påløpt gjennom fire hundre år. På portrettet Rubens malte av datteren sin Clara Serena før hun døde 12 år gammel, har hun klippet inn sin egen munn og sine egne øyne. Et annet bilde er et portrett av henne selv med armene i siden. Der ser Clara Serenas øyne ut av bildet. oppå hennes. Vidåpne. Den evige datteren. Det døde barnet som ser ut på deg fra kunsthistorien og som alltid møter blikket ditt, festet til en kunstners kropp.
And I won't budge won't budge
No I won't budge no
(Asaad, Francisco, 2012)
Jon Refsdal Moe, November 2018
